Historikk
Historikken er skrevet av Dag Aasland, opprinnelig til korpsets 110 års jubileum i 1996.
Oppstarten
Hornsekstetten "Heimdal" ble stiftet i september 1886 av Bent Fuglestved, en ung mandalitt på 25, som nettopp var kommet som lærer til byens folkeskole. Samme år begynte han også som dirigent i Grimstad Mandssangforening. Fra 1899 var han redaktør i Grimstad-Posten, han var aktiv i GTIF, hvor han ledet en tropp til kretsstevnet i Mandal i 1902. Han sang også i sanggruppen "Bakkes kvartett". Han ble skolestyrer og kirkesanger i 1913.
Det tok litt tid å skaffe instrumenter, så spillingen i Hornsekstetten kom først i gang i januar 1887 og i april samme år begynte en lang tradisjon med å spille koraler fra kirketårnet 1. påskedag. I mai gikk det nedover: To medlemmer sluttet og instruktøren, byens meieribestyrer, fikk slag. Dermed var det bare tre aktive medlemmer igjen. Men i september ble nye medlemmer tatt opp og Fuglestved trådte til som instruktør og formann. Julaften spilte man fra tårnet og 1. juledag fra orgelgalleriet. Etter en del diskusjon spilte man også fra kirketårnet 1. påskedag i 1888 (man hadde nemlig fortsatt bare julesalmene på repertoaret), og samme år deltok sekstetten i sin første 17. mai, og spilte St. Hansdag på Grimstadfjorden "for den masse af mennesker, der i sine sjægter og baade svermede om paa fjorden." Samme år hadde sekstetten sin første utflukt, som gikk til Rygene.
I september 1889 ble sekstetten innstilt inntil videre da Fuglestved skulle 6 mnd. til Kristiania på Den Gymnastiske Centralskole. Men man spilte likevel fra kirketårnet jul og påske, riktignok uten instruktør. I 1894 ble organist Rojahn dirigent. Han var også dirigent i Mandssangforeningen og i Musikforeningen. Hvert år fikk korpset et tilskudd på 50 - 100 kr. fra Grimstad Øl- og Vinsamlag. I oktober 1896 flyttet Rojahn, og handelsfullmektig Bjarne Møller overtok som instruktør. Sekstetten gjorde da store fremskritt og de ble straks flere medlemmer. To øvelser i uken var vanlig. I 1902 overtok Fuglestved igjen som instruktør, lønnen ble satt ned fra 50 til 25 kr. pr. år, Fuglestved protesterte på neste generalforsamling og lønnen ble satt opp igjen til 50 kr.
Navneskifte
Fra 1904 til 1910 lå korpset nede. I 1910 begynte det igjen, med Fuglestved som ulønnet instruktør, men i 1912 fikk han som lønn en ess-kornett med inngravert navn. I 1912 var sekstetten på 16 mann, de kalte seg Grimstad Hornmusik, men navneskiftet ble først formelt vedtatt i 1918. ("Navneskiftet er like vanskelig som å snu Titanic"). I 1914 ønsket Fuglestved å slutte, han hadde mye å gjøre, var nettopp blitt skolestyrer og kirkesanger og syntes selv han var for gammel (53 år). Men han forsatte likevel da lønnen ble satt opp til kr. 75 per år. I 1917 sluttet han igjen og korpsets fløytist, Herman Bergshaven, overtok som instruktør. Da spilte man også i kirketårnet julaften, men droppet spillingen 1. påskedag, da Fuglestved, denne gang i egenskap av kirkesanger, syntes det låt for surt. I 1918 fikk Bergshaven fløyten til odel og eie som takk for instruktørjobben.
Grunnleggeren slår tilbake
I 1921 slo Fuglestved til igjen, denne gang i egenskap av skolestyrer. Først ble Bytingsalen som hadde vært øvelseslokale siden stiftelsen, plutselig opptatt. Hornmusikken var nok ikke så stuerene lenger og de ble henvist til et "utrangert klasserom" på folkeskolen, mot skolestyrerens ønske. Dette rommet ble derfor låst av Fuglestved. Øvelsene ble innstilt inntil Formannskapet tok affære like før 17. mai 1922.
I 1922 ble korpset nedlagt inntil videre pga. mangel på instruktør. Men de yngste ville fortsette på egen hånd og dannet "Grimstad Hornsextett". Men "noget stort blev det ikke".
Det var derfor store forhåpninger til den nyansatte organisten, som også skulle dirigere sangforeningen og musikforeningen. Han het Lars Forsetlund, og begynte lovende med å komponere "Grimstadmarch". Det ble en aktiv tid, bl.a. arrangerte musikken fest på Lauvstø. Men lykken varte ikke lenge. I 1923 var både styre og medlemmer enige om at instruktøren var for dyr i forhold til kvaliteten. Dermed sto man uten dirigent igjen.
I 1924 lå korpset nede igjen, kom i sving i 1925, men ble lagt ned igjen samme år. Likevel greide man å spille julaften fra kirketårnet. Alf Myhre hadde tatt over dirigentpinnen, noe som førte til mange utmeldelser. Etter jul var det 6-7 medlemmer, bl.a. flere nye som ikke kunne spille. Man ville få med skolegutter, men skolestyrerer Fuglestved protesterte heftig; Hornmusikken var ikke noe sted for unge gutter. Men med god hjelp av skolestyrets formann, postmester Fischer, fikk man med mange gutter fra 6. og 7. klasse. Dermed var det 20 stk. som spilte 17. mai 1926.
Barnetog på egen risiko
17. mai 1927 var det et kraftig regnvær. Da man møtte opp til barnetoget kl. 9 fikk man høre at toget var avblåst. Samtlige medlemmer ble enige om at "slikt ikke kunda gaa ann", og satt da i gang barnetoget på egen risiko, til barnas store glede.
I august 1929 fratrådte instruktøren Alf Guttormsen, etter medlemmenes ønske.
28., 29. og 30. mars 1930 avholdtes det årlige marked i kinosalen: "Et 7 manns orkester spilte til dans og mellomaktsmusikk. Farcen "Petter og Inger" blev fint fremført. Tryllekunstneren Irrenberg (?) overrasket publikum med sine raffinerte kunster, sketchen "Si det med musikk" fikk folk til å le og trioen "Tvillingene" fikk dem til å hikste av latter. Underholdningen var prima og dansemusikken var utmerket. Dette viste seg da også på publikum, som møtte talrikt fram og da særlig søndagen, da var det simpelthen proppfullt. Markedet gav da også en bruttoinntekt på ca. 1150 kr."
Kiv og strid
Idyllen varte imidlertid ikke så lenge. På basaren i desember 1932 kom det inn svært lite penger (80 kr.). Riktig nok vart det full sal, men de fleste hadde lurt seg inn. Både dette arrangementet og sesongen for øvrig virket som det gikk noe over stokk og stein i den ærverdige foreningen. To ganger i løpet av året måtte man avholde ekstraordinær generalforsamling for å skifte styre. "Det har vært stadig kiv og strid, og i hele laget har det vært svært vanskelig å holde foreningen sammen", skriver referenten. Det ene skifte av styret fulgte etter at et flertall av musikantene nektet å spille i demonstrasjonstoget 1. mai. I 1933 besluttet bystyret at de 100 kroner som korpset fikk i kommunal støtte hvert år, bare ville bli gitt på betingelse av at Hornmusikken ikke måtte arrangere offentlig dans, og heller ikke spille for privatpersoner som arrangerte offentlig dans. Styret valgte dansen og sa nei takk til kommunens penger.
Samme år spilte Hornmusikken i stifteren Bent Fuglestveds begravelse. Jeg overlater ordet til en poetisk referent: "La oss mindes ham. La oss huske det navnet. Hver eneste en av oss her i dag skal huske det og overlevere det til våre avtagere. Vi gjorde ham den siste ære å spille ved hans båre. Og mens vårt floromspundne banner flagret sakte i vinden blev hans jordiske levninger stedt til hvile."
I 1950 tok Hornmusikken navnet Grimstad Ungdomsmusikkorps og fikk samme år en generøs gave fra skipsreder Tønnevold på kr. 1.000,- som ble vedtatt avsatt til uniformsfond.
Feststemning?
"Den 11. februar (1950) avholdtes en privatfest på Victoria Hotell. Foruten medl. var en del passive innbudt. Til sammen m/damer var det ca. 30 stk. Det ble servert stek osv. m/kaffe til slutt. Kanskje festen ikke var slik som alle ønsket det, med det får medlemmene selv ta sjylden for da de fleste i musikken ikke er noen festmennesker. Festen sluttet v/ettiden".
I årsmeldingen for 1957 står det: "Første øvelse etter ferien begynnte 10.9. Det så håpeløst ut. Dirigent I. Brudvik frasa seg stillingen på grunn av medlemmenes kleine interesse og dårlige fremmøte. Men det ser heldigvis ut som vi kan få ham igjen hvis vi lover bot og bedring."
Her er det best å slutte, for nå kan vi lett komme til å omtale noen av dem som fortsatt er blant oss. La meg derfor bare nevne til slutt at i 1996, 21 dirigentskifter og 15 utslitte dirigenter siden stiftelsen, ble navnet endret til Grimstad Musikkorps. Men på byen heter vi fortsatt "Ungdomsmusikken", så det å skifte navn er tydeligvis, som det var i 1913, like vanskelig som å snu "Titanic". Så nå er det vel bare å vente på smellet(?)
(Sitatene er hentet fra årsberetningene, som også har vært hovedkilden.)
Dag G. Aasland